Det er fire år siden jeg prøvde meg på NaNo for aller første gang, og det tredje året jeg deltar. Noe som også betyr at jeg har vunnet to av tre ganger jeg faktisk har deltatt. Jeg er ganske fornøyd med det, for at jeg tapte det første året var jeg nødt til å tape. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at historien min måtte foregå i Russland og jeg hadde ikke gjort nok research, for å si det slik. Ærlig talt, jeg hadde ikke gjort noe research. Som sagt, dømt til å feile.

Jeg har døpt hjemmet mitt om til Kartongland og har tuet med å ta inngangspenger. Men hvem ville vel betalt for å besøke verdens kjedeligste fornøyelsespark? Man kan vel kalle det for hva det en, nemlig en fustrasjonspark. Jeg er møkk lei av kartonger, men gleder meg til flyttingen er vel overstått. Hovedlyspunktet å se frem til er å slippe å måtte gå i trappen når man skal på do om natten. Å fa alt på et plan blir nok ganske greit.

Forøvrig så bør noen sette et digert kryss i taket, for jeg gleder meg til jul! Ikke bare har jeg klart å finne julestemningen mellom alle pappeskene, men vi er nesten ferdig med samtlige julegaver. Internet is my best friend, for å si det slik. Aldri har julehandelen vært mer avslappende.

Denne helgen blir pakkeinnspurten og neste uke blir det selve flyttingen. Jeg gleder meg til å komme i hus, pakke ut og begynne å pynte til jul. Om det blir noe juletre på oss i år, er enda ikke avgjort, men jeg vil pynte skikkelig i år. I fjor bestod julepynten av kanskje tre ting, så jeg har litt å ta igjen. I år skal det bli full pakke!

Det begynte med at leiekontrakten på leiligheten vår gikk ut. Så da måtte vi fornye den. Men for at vi skulle få lov til å fornye den, måtte vi gå med på en økning i husleien. Det var ikke så mye, men likevel, det svir. Men etter vært går det over, og man slutter å tenke noe særlig på det.

Så fikk vi enda ett brev i posten. Der stod det at vi måtte betale mer i husleie i to måneder, fordi utleier skulle bytte til et nyere datasystem. Nå begynte det å det å bli dyrt. Men det var fremdels innenfor rimelighetens grenser.

Enda et brev dukket opp i postkassen vår. Nå fikk vi beskjed om at husleien vår ville stige igjen, denne gangen ganske mye, etter jul. nå ble det for dyrt for oss, og vi begynte å se oss om etter et rimeligere sted å bo. Men tidspunktet var ikke akkurat perfekt, for å si det slik. Å skulle lete etter ett nytt sted å bo samtidig som studentene inntar Bergen, er ikke en særlig god idé. Det var bare masse rom i kollektiver og leiligheter så små at de knapt fortjener å kalles for noe annet enn ett kott ute på markedet. Så vi så oss om etter andre løsninger, og til slutt fant vi den. Vi kunne bli boende, i det minste til det var litt flere alternativer ute på leiemarkedet.

Men… Så fikk vi et siste slag i trynet, også denne gangen i form av et brev. Det er i grunnen et under at jeg ikke har utviklet en fobi for postkassen enda. Denne gangen innebar brevet at vi ikke hadde noe valg lengre. Leiligheten vi nå bor i skal selges, og vi måtte være flyttet innen første januar 2012.

Nå skal det sies at flaksen vår begynte å snu litt her. Utleier hadde bestemt seg for at vi som blir kastet ut, skulle komme i første rekke når de fikk noen nye leiligheter ledig. Men de fleste vi var og så på, var rett og slett for små. Når man er blitt vant til å ha 70 kvadratmeter til rådighet, er det begrenset hvor mange kompromisser man er villig til å inngå. Når man etter hvert endelig har blitt ganske etablert, med både oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel, er det ikke bare bare å skulle måtte velge en av delene. Det føles ganske så surt. Så vi sa nei til et par leiligheter.

Vi hadde så klart ikke regnet med å få like god plass som vi har nå, så på plassen var vi villig til å inngå noen kompromisser. Vi ville bare ikke måtte kvitte oss med for mange møbler og utstyr.

Nå har vi funnet en leilighet som vi har sagt ja til. Fra desember av, er vi å finne i Lyder Sagens gate.

Jeg er fornøyd med adressen. Det kan jo ikke bli stort mer sentralt. Og jeg gleder meg til å få innrede en ny leilighet. Den er litt mindre, så vi må tenke litt annerledes. Men jeg gleder meg til å komme meg litt opp fra gateplan igjen. Jeg har alltid likt meg i høyden. Det er der utsikten er best, er det ikke det de sier?

Dette er herved min flyttemelding!

Men nå! Nå har han blitt oppgradert til en av mine helter.

Når jeg blir stor, så vil jeg ha et eget rom i huset mitt, hvor Tesla coils spiller themesangen til Doctor Who, konstant.
Om jeg hadde et slikt rom, så vet jeg i alle fall hvor jeg skulle ha gått om jeg trengte en aldri så liten oppmuntring.

Dette ble et mikroinnlegg, men så er klokken halv tre om natten også.

God natt verden, i natt vil jeg drømme om Tesla coils ^^

Ps. viste du at det er seks måneder til jul?
(Fikk du et lite stikk a angst nå? xD)

- Denne hendelsen: Norsktentamen. Pcen går straks tom for strøm. Jeg sitter ved siden av en stikkontakt, men likevel må jeg spørre læreren om en skjøteledning “Unnskyld, kan jeg få en skjøteledning, selv om jeg sitter omtrent inni stikkontakten? Pcladeren min har så storklumpfot at jeg ikke kan dele en dobbel stikkontakt med noen andre…” Jepp, det måtte jeg si i dag.

- Folk jeg ikke kjenner som ber om å få låne lighteren min. Jeg blir alltid nervøs for at de skal ta zippoen min og løpe (ikke bli inspirert!)

- Bøker som forsvinner for meg. Det er vel ikke noen der ute som har lånt Maskeblomstfamilien, Running with scissors eller boken til Anne-Kat av meg vel? De har hjemlengsel!

- Termokopper som ikke er tette, og i tillegg ikke klarer å holde på varmen. Termo my ass!

- At jeg alltid glemmer å spise omtrent halvparten av frukten jeg kjøper…

- Katter som lekker i sengen min (Jeg ser på deg, Rizla!)

- Når vekkerklokken ringer om morgenen og du ikke vet om du har sovet eller bare stirret i taket (Er det bare jeg som har dette problemet?)

- Når jeg prøver å multitaske, og lese mens jeg drikker kaffe, og halvparten av koppens innhold havner nedover meg… (Nei, jeg er ikke fem, jeg er bare distré)

- At jeg har macen full av fine bilder, men at jeg aldri tar meg tid til å se på de etter at de er lagret (Internetz is too shiny!)

- At den dagen jeg er helt tom for tobakk, og har skrapt sammen nok til en ny, så har samboeren tatt med seg kortet mitt, og det er den ene dagen jeg blir spurt om leg (det var ikke gøy å leke 17 år på den måten, det er sikkert)

- At det er noen som skal prakke på meg Vakttårnet eller hva det nå heter, minst en gang i måneden. Det verste er at det som regel er gamle damer, så jeg kan ikke være bitchy engang.

- Å ha en negativ sum i banken…

- Semi-kronisk hodepine.

- Mais mellom tennene, særlig på baksiden nede.

- At jeg ikke vet når jeg skal ha engelsktentamen, men jeg vedder på det er neste uke (Whoop)

- At man aldri blir ferdig med å rydde og vaske

Okay, tror jeg stopper det der, for ellers blir dette snart hakket for negativt. Jeg får vel følge opp med en liker-liste om ikke så altfor lenge, for å balansere ting litt xD Balense er jo som kjent en bra ting (just don’t add alchol ^^)

En jente fortalte om eksen sin. Han hadde vistnok vært en svær type, som så litt it som om han drev med boling. Han hadde en hund. Gjett hvilken type hund han vandret rundt med!

Jepp, han hadde et slikt lite nurk! Det var akkurat det du gjettet, eller hva?

Personlig finner jeg dette i seg selv ganske underholdene, men her kommer den beste delen.

Hun fra skolen min hadde også en hund. Og de pleide selvsagt å gå tur med hundene sine sammen. Han med sin lille sak, og hun med sin rottweiler. Jeg kan levende se det for meg. Hun sa at hun til slutt ble lei av å få så mange rare blikk, og tilbød seg å bytte hund. Men han klarte ikke å kontrollere rottweileren hennes.

Ja, dette var et relativt meningsløst innlegg, men hei, jeg blogger da i det minste^^

Bildet er tatt fra Google

PS. Følte for å få et nytt utsende på bloggen. Var jeg høy på søvnmangel da jeg bestemte meg, eller så dette likanes ut? Feedback til en trøtt sjel, please!

Hvis helvete fryser over snart, så kan det muligens hende at jeg har hatt en aldri så liten finger med i spillet. Jeg har nemlig gått hen og skaffet meg en hobby som jeg alltid har hatet.

Jepp, Kat har begynt å like å lage mat. Jeg vil lage middagen min fra grunnen av nå. Her i huset er dette store nyheter, for det nærmeste vi har vært å lage mat før, har vært å slenge noe i mikroen eller i ovnen. Hvis vi virkelig har vært i slaget, har vi kanskje kuttet opp noe salat til å ha ved siden av.

Nå har jeg gått til innkjøp av flere kokebøker, og har sikkert leste like mye på matprat som jeg har lest blogger i det siste. Jeg er veldig fornøyd med meg selv. Men det får være nok av det. Jeg har ikke tenkt å begynne med matblogging xD Men jeg synes dette var et passende tema å fore en utsultet blogg ^^

Takk for meg for denne gang

By the way, til vanlig hører du mer fra meg over her:

Ja, det er selvsagt tid for NaNoWriMo igjen. Jeg har nok en gang begitt meg ut i galskapen som dette prosjektet er, og skal skrive en bok på minst 50,000 ord på 30 dager. Så ikke forvent at bloggen kommer til å flyte over av innlegg den kommende måneden.

NaNo er galskap, men galskap i ordets beste forstand, om noe slik er mulig (joda, selvsagt er det det!). Det finnes ikke noe bedre enn å mure seg inn med pcen og la fantasien flyte, mens høstregnet faller utenfor. Det er nok ikke så sunt for kroppen, hvis man tenker på all den kaffen jeg kommer til å konsumere i de kommende 28 dagen, men det kan være det samme. Det er slik det skal være, og jeg hadde blitt veldig trist om NaNo ikke skulle være mer.

Så, da dukker jeg forhåpentligvis opp igjen og 28 dager, med et jublende innlegg hvor jeg skryter meg selv opp i skyene, fordi jeg har klart å gjennomfør. Så, vi snakkes da!

Titttei^^ Et crappy bilde av mine to puseluser til dere

Det er eveigheter siden jeg virkelig har kunnet kose meg med at jeg har ferie, og kan sove så lenge jeg vil, og legge meg så sent jeg bare vil, og jeg hadde gledet meg ganske mye til denne høstferien.

Så da er det jo bare naturlig at jeg går hen og får feber og vondt i halsen halveis uti ferien min. Selvfølgelig, liksom. Hvorfor ikke. Det er jo ikke akkurat som om jeg har bedre ting jeg vil gjøre heller.

Det var kanskje ikke så ekstremt strategisk å vandre rundt i byen med en viss Kiwie i går, til klokken var ni, men herregud da! Jeg kunne ikke hatt mer klær på meg om jeg hadde gått inn for det, så jeg nekter å tro at det er grunnen til at jeg  nå ligger her og fryser i hel under dynen. Det hjalp bare ikke noe særlig. Jeg tror vi går for den jeg xD

Det er jo ikke så lenge siden jeg var syk sist. Jeg hadde meg et par dager med feber i sommer, så jeg hadde virkelig ikke forventet å få feber igjen nå. Jeg pleier jo aldri å ha feber mer enn toppen en gang i året.

Men nå får jeg gå og forsøke å vekke Alex. Jeg synes jeg har fortjent litt Pepsi max i dag xD