Så satt jeg her…

Kjæresten har dratt til Kina og jeg sitter her og føler meg lettere apatisk. Jeg føler meg patetisk for å tenke slik, men jeg føler meg en smule fortapt når den personen jeg vanligvis ser hver dag plutselig befinner seg på andre siden av verden.

Og så er det jo i nettopp slike situasjoner at alle problemer har en tendens til å tårne seg opp. Og jeg føler at tårnet snart kommer til å velte. Jeg har ikke lyst til å gjøre dette til en klag-og-syt-blogg, men jeg trenger å ventilere litt.

Det første problemet er banken min. Den møkkabanken klarer jo selvsagt ikke å gi meg den koden jeg trenger for å kunne bruke nettbanken min, og siden regningen jeg skulle betale forfaller ganske snart, måtte jeg få min mor til å betale den for meg også må jeg betale henne tilbake. Og, for the record, jeg hater å måtte be min mor gjøre noe for meg. Jeg venter til det absolutt siste før jeg spør henne om hjelp. Men i denne situasjonen var det ikke mulig å utsette det lengre. Og så glemte jeg jo selvsagt å ta ut penger til henne i dag. Dette er min egen feil, men det irriterer meg, og jeg trenger ikke å irritere meg over mer.

Nesten problem er Wacken Open Air.Wacken Open Air, eller bare Wacken, er en stor metalfestivl i Tyskland fra 31. juli til 1. august. Jeg og Alex (kjæresten) har billetter og alt burde vært vel og bra. Det er bare et lite problem, nemlig trasporten. Vi har lyst til å kjøre ned, men vi har ikke noen bil, og jeg begynner å miste troen på at vi kommer til å skaffe oss en. Og for det andre så har vi bare råd til å kjøre ned hvis vi er fire i bilen. En stund så det ut til at dette skulle gå bra, men så var plutselig Wacken utsolgt for billetter og de som skulle kjøre med oss hadde ingen billett. Jippi… Og for å gjøre det enda bedre, så begynner jeg å miste troen på at vi i det hele tatt har råd til å komme oss ned.

Og penger i deg selv er jo selvsagt et problem. Jeg har i teorien ikke råd til å spise lengre, for jeg må spare penger til Wacken.

Jeg blir tydeligvis den pesimisten med en gang jeg sitter meg ned alene og tenker. Når det ikke er noen her til å overbevise meg om at det skal gå bra, så er jeg hellig overbevist om at alt kommer til å gå til helvete. Så nå sitter jeg her og kjederrøyker, noe jeg sikkert ikke har råd til heller, og bekymrer meg over alt som går an å bekymre seg over.

La meg oppsumere det kort; jeg gleder meg sinnsykt til mandag, for da er Alex tilbake i rett del av verden!